Merkelige konstellasjoner og gale forhold…
En jeg kjenner til fikk besøksforbud for å ha trakassert sin hjertens kjære..og det fikk meg til å tenke litt. Hvis jeg ser rundt meg, ser jeg jammen mange usunne forhold og merkelige konstellasjoner. Nå er heldivis ikke alle så gale som det, men hører titt og ofte om utskjelling på telefon, truing og et desperat forsøk på å skape sjalusidrama for å få sin kjæreste tilbake. Noens redsel for avvisning er så stor, at fornuften blir lammet av et panikk-anfall. Jeg har selv tenkt at jeg kunne gi min høyre arm for å få et forhold til å fungere…men jeg ville jo heller ikke sendt den høyre armen i posten til vedkommende;)
Evner vi å se at ingen, ihvertfall svært få i denne verden, gjør noe for å såre oss, men gjør det fordi de tenker at det er det beste valget for de selv for øyeblikket? Klarer vi å glede oss over at den vi er glad i, gjør det som er meningsfullt for de, og så er vi fri til å gjøre det som er meningsfullt for oss selv?