En del av kulturen? Tanker om tilpasning…
Leste akkurat en artikkel i avisen om utenlandske fotballspillere, som er avhengig av å spille bra, for å få lov til å bli her i Norge. Spiller de ikke bra, vil hele deres livsgrunnlag endres. Det fikk meg til å tenke litt..
Jeg har selv bodd utenfor vårt fagre land en stund, og vet at omstillingene kan være nokså krevende. Selv om jeg reiste høyst frivillig, nokså språkkyndig, og med godt mot og ønske om læring, er det mange utfordringer en står overfor. Alt er nytt, både omgivelsene, språket, regler, mennesker, og det krever tid og energi på å sette seg inn i dette nye. En forstår ikke de sosiale kodene, humoren, kontekster, og en kan ikke uttrykke seg som med sitt morsmål, med fare for å føle seg litt dum iblant rett og slett. En får en annen identitet, på en måte. Selv i kulturer som tilsynelatende ikke er så ulik vår.
Så prøver jeg å sette meg inn i situasjonen; hva om jeg i tillegg kom fra et land med krigstraumer, med stor fattigdom, med en religion som gjør at jeg blir uglesett, jeg har ingen nær familie, og venner er vanskelig å skaffe seg da folk ikke er så likefrem og pratsomme til folk utenfra, jobb får jeg ikke, ikke engang et jobb intervju til en jobb jeg egentlig er kvalifisert for, siden jeg har et underlig navn. Jeg har kanskje lært meg en del kvaliteter for å komme meg opp og frem i mit hjemland, som her defineres som korrupsjon, er uglesett og til og med straffbart. Jeg har vanskelig for å tilpasse meg systemet, for jeg har ingen til å rettlede meg, selv om jeg er arbeidssom og gjerne ønsker å bli en del av samfunnet….
All respekt til innvandrere i Norge.