Har du stoppet opp og spurt deg selv….?
….om livet, og om du får levd ut hele ditt potensiale?
Vi lever i et samfunn, med en kultur, som har et stort krav til konformitet. Vår kultur, og det vi tror på, overføres fra generasjon til generasjon, og slik tror vi selv på det som var sannhet for får foreldregenerasjon, eller som er sannhet for de vi vokser opp sammen med, fordi vi til stadighet sammenlikner oss med andre. Vi får høre om hva som er det gode liv, men i hvor stor grad går vi selv inn og undersøker, om dette stemmer for meg?
Er det gode liv, et liv hvor alt er bra så lenge fasaden er bra? Hvor en lever fra dag til dag, eller hvor en nøye planlegger livet og pensjonsalderen? Hvor en har trygghet, eller frihet til å gjøre det som er viktig i nuet? Å gjøre det beste ut av situasjonen, å kan koble av på firmahytten om helgene, og ta barna med på båtferier? Å trives med de små tingene i hverdagen, eller gleden ved å planlegge de riktig store tingene?
Det er fint det, om vi har ulike var på disse spørsmålene, det viktigste er vel at vi spør oss selv dette. Selv liker jeg livet mitt litt komplekst, jeg liker å utfordre det litt, og det har ført meg i situasjoner som har vært både tunge og vanskelige. Men jeg ville ikke vært de foruten, erfaringen er nå en del av meg, jeg har levd ekte og intenst, og har lært meg å stole på at om jeg tør, kan jeg leve ut mitt fulle potensiale…en vei som blir til, mens man går.
Når begynner livet?
Jeg ble opptatt av temaet "Ventetid" av Blyant08, der vedkommende skriver om å vente på at livet skal begynne: Når begynner livet? Når jeg blir til to? Eller tre? Når jeg får penger nok? Eller når ferien begynner? Jeg trives ikke så lenge i status quo, noe som lett kan forveksles med en misfornøydhet med livet. Men jeg liker livet mitt jeg, det er på mange måter perfekt som det er, selv med tøffe tak og dets kontraster. Jeg venter ikke på livet, men trenger å være i endring og bevegelse, og er spent på hvor livet fører meg i neste omgang. For jeg tror det fører meg dit jeg bør være på det gitte tidspunkt, om jeg bare lar meg føre. Så man kan si jeg lever litt i morgendagen, eller jeg er åpen for forandringer, det avhenger av øyet som ser. Hva er det som tilsier at man lever her og nå? At man forventer å ha det bra slik som det er akkurat nå, eller at man ser på det som skjer nå som er lærdom som skal ta oss videre til neste øyeblikk i livet?
Spennende å høre andres tanker om dette!
Er vi på riktig vei?
Jeg sitter på trikken, hviler hodet mitt mot veggen, og det rister lett, og mye nok til at jeg ikke sovner. Solen er på vei opp og blender mannen som sitter overfor meg, og han lukker øyenene for å stenge morgenlyset ute. Jeg undres om han prøver å stenge dagen ute, eller minnene fra i går, eller frykten for i morgen. Jeg undres hvor han er på vei, ikke bare denne ene morgenen, men hvilken retning hans liv tar, og hva han synes om det. Livet spør ikke alltid om hva vi synes om det, dagene bare følger, en etter en..etter hverandre.Jeg undres hva slags prøvelser han får, hva han skal lære og om han vet hva hans livsformål er. Han åpner øynene og reiser seg for å gå av trikken. Ingen tenker vel på disse spørsmålene en tirsdags morgen, trøtt i kroppen på vei til jobb? Eller er det bare en del av oss, at vi er på vei dit vi skal uansett, som om vi følger trikkeskinnene i vårt eget liv, og ender opp på riktig stasjon?