Er vi på riktig vei?
Jeg sitter på trikken, hviler hodet mitt mot veggen, og det rister lett, og mye nok til at jeg ikke sovner. Solen er på vei opp og blender mannen som sitter overfor meg, og han lukker øyenene for å stenge morgenlyset ute. Jeg undres om han prøver å stenge dagen ute, eller minnene fra i går, eller frykten for i morgen. Jeg undres hvor han er på vei, ikke bare denne ene morgenen, men hvilken retning hans liv tar, og hva han synes om det. Livet spør ikke alltid om hva vi synes om det, dagene bare følger, en etter en..etter hverandre.Jeg undres hva slags prøvelser han får, hva han skal lære og om han vet hva hans livsformål er. Han åpner øynene og reiser seg for å gå av trikken. Ingen tenker vel på disse spørsmålene en tirsdags morgen, trøtt i kroppen på vei til jobb? Eller er det bare en del av oss, at vi er på vei dit vi skal uansett, som om vi følger trikkeskinnene i vårt eget liv, og ender opp på riktig stasjon?