Den var ingen byrde å bære
Den dagen vi så hverandre, og våre hender møttes, visste vi at vi var fortapt. Du så på meg med en glød, som bare en forelsket mann kan ha, med dirrende kjærtegn bekreftet vi hva våre hjerter visste. Vi visste begge jeg måtte reise, og skrittene da jeg så deg forsvinne, er mine mest smertefulle. Slik skulle det kanskje være. Du kunne være min mann for denne korte tiden. For denne korte tiden, kunne alt være perfekt.
Våre minner har vært som en fyrlykt å navigere etter. En perfekt tid, verdt å oppleve igjen. Å lengte etter, å gråte om. Nå vet jeg at du ikke er oasen som venter meg, men luftspeilingen vi har laget oss. Mitt hjerte ville bevare drømmen om oss to, den var ingen byrde å bære. Jeg trodde byrden ville være å gi slipp…
…..men oppdaget hvor enkelt det kan være.