Hva gjør vi vel uten språk?
Som dere vet, har jeg vært på en etterlengtet ferie i Tyrkia. Min venninne, som er oppvokst i en tyrkisk familie, men i Europa, gjorde det klart for meg at dette var et sted som ikke var turistifisert. Det var mest tyrkiske badegjester, men ikke langt til nærmeste by, med den lokale dolmus, bussen som stopper der du måtte ønske, og derfor tar en hel evighet. Jeg lærte meg fort at der finnes intet køsystem, det er førstemann til mølla, og siden jeg er nokså liten og nett, og har evne til å gli inn i de fleste settinger, fikk jeg alltid et sete på bussen.
Det var tydelig at der var det jeg som var attraksjonen, blond og blåøyd som jeg er (ihvertfall i utseendemessig forstand:) Litt diskret kikking kan man vel leve med, men dette var snakk om intens glaning, jeg var redd hodene deres skulle falle av.
Selvfølgelig er blikk og smil også kommunikasjon, men man blir så rakst klar over hvor utfordrende det er, å ikke ha språk. Så og si ingen der kunne snakke noe annet enn tyrkisk, og selv om jeg ihverdig prøvde å øve inn noen av de viktigste glosene, til stor jubel fra min venninnes familie, så begrenser det kommunikasjonen en hel del. Å ikke engang kunne forklare hva du ønsker å kjøpe for drikke i butikken, si god morgen, eller å takke for maten til din vertsfamilie, får en til å tenke hvor utenfor alt en blir, når en fullstendig mangler evne til å ta kontakt eller å forklare seg selv. De var dog fascinert av at jeg smilte hele tiden (hva annet kan man gjøre da…?), og min evne til tilpasning, så jeg har blitt ønsket velkommen tilbake når som helst, og hørte mer enn en gang, at jeg ville gjøre meg bra som tyrker;)
Tese kürler!