Nå er han i gang igjen!
Jeg har en "stalker." Ja, rett og slett, det tok litt tid før jeg innså at det var det han var. Det begynte som en forsmådd forelsket mann, men nå to år etter, en rimelig forskrudd en som sender kryptiske meldinger om natten og forsikrer meg om hvor mye han savner meg. Meg, som han ikke kjenner, men som han tror vil redde hele hans verden.
Dette bør være hans problem, han bør jobbe med å få det godt med seg selv, og slutte å håpe at jeg skal være redningen hans, for det vil aldri kunne skje. Men det blir mitt problem også. Jeg liker ikke at han setter stemningen for min dag, den dagen han velger å ta kontakt (stadig fra nye telefonnummere). Jeg liker ikke følelsen jeg får av at han tråkker over mine grenser, og jeg setter de igjen og igjen, tydeligere og tydeligere. Jeg liker ikke en gryende uro over at han begynner å bli desperat.
Men jeg har bestemt meg for at jeg vil være ubekymret, bevare min intergritet, og la hans usikkerhet og desperasjon forbli hans egen….
og nyte dagen i dag….
men jeg trenger noen gode ord, noen ubekymrede ord…
(trengte bare å lufte det med noen, takk!)