Tidstyver
Jeg har en tendens til å møte på de; de som har for vane å komme for sent. Ikke bestandig mye sent engang, men de få minuttene som gjør at hele verden må stoppe opp for å vente på de. De som alltid tror at de har god tid. "Tidsoptimist" kalte en venn av meg det. Det begynte da jeg var barn. Min beste venninne, vi var som erteris, var en notorisk forsentkommer, og hun har denne rollen godt bevart enda. Den har vel nesten blitt en identitet for henne, så det ville vel satt alle helt ut, om hun en dag skulle være tidsnok. Så det er vel best å holde seg til gamle tradisjoner:)
Og apropå tradisjoner, det er jo en del kulturer som ikke er så avhengige av uret som vi er her, som har en rimelig avslappet holdning til dette med tid, noe jeg har oppdaget. Selv er jeg alltid tidlig ute. Men nå som jeg har sagt det, er det vel noen som kommer til å sette meg kraftig på plass, den dagen jeg er for sen, he he. Jeg prøvde å forklare min tidligere kjæreste, at det handler om respekt for andres tid, å komme tidsnok. Han hadde ikke vært tidsnok en dag på jobben han hadde hatt i fire år, men nikket anerkjennende, og skulle sette sin ære i å komme tidsnok sin siste arbeidsdag, noe som mislykkedes totalt, med et lett skuldertrekk fra hans side…
Så jeg har hatt mine stunder med venting, ganske mange av de faktisk. Men egentlig er det en ganske fin stund, hvis man klarer å bruke den, til å stoppe opp i hverdagen, la tankene vandre, til å trekke pusten og tenke på noe hyggelig, til å bruke tid på seg selv. Det er jo tid som jeg allikevel ikke skulle brukt til noe spesielt annet…at den jeg skulle møte går glipp av noen minutter med meg, må jo være deres skuffelse:)